Om klesvalg, duft og minner
Jeg gikk en gang i en ferskenlund sør i Frankrike sent i august, sent på dagen, da treets grener skalv av den varme vekten av den fete frukten. Solen presset ned. En rund, fyldig, honningaktig duft vevde seg mellom trærne, en lat river av parfymert luft, og jeg visste at jeg ville huske det for alltid. Fra det øyeblikket av fremkalte enhver duft av fersken hvert atom av den scenen: hver lastede gren, hver gresskledde sti mellom trærne, hver solstråle, horisonten, himmelhvelvingen, mannen jeg var sammen med, stemningen jeg var i. Det er mirakuløst, ikke sant, å bli transportert slik? Å ha et minne så tilgjengelig, en gjenspilling av livet rett for hånden? Teksturen av hver opplevelse vi har, er både nåtiden, slik den utspiller seg, og en portal til fortiden så vel som fremtiden, lag på lag med samlede øyeblikk som folder seg inn i seg selv.
Duft er det første av lagene vi velger å bære. Den er usynlig og stemningsfull, en spøkelsesaktig magi; den er fullstendig flytende, og blander seg forskjellig på hver kropp. Deretter velger vi det neste, mer substansielle laget: Kanskje en skjelvende silke, eller en grov bomull, eller en myk ull. Dette er en additiv kunst, denne presentasjonen av oss selv til verden. Det er ikke skjuling; det er kommunikasjon. Vi bærer duft ikke for å maskere, men for å markere: Her er jeg, akkompagnert av et hint av en rosehage, eller havet, eller en late-summer garden, som forsterker min følelse av meg selv. Denne kjolen skjuler meg ikke: Den fremhever meg, forteller deg hvem jeg er, feirer håndverkerens hånd som skapte den, og fryder seg over den typen skjønnhet som resonnerer med meg.
Hvert valg vi tar om hva vi skal ha på oss, er komplekst og fascinerende. Hvorfor denne fargen? Dette stoffet? Denne formen? Denne blomsternoten? Hva tenkte designeren da hun skisserte dette? Klær og duft, presset mot kroppen vår, er de mest intime tingene vi velger, og samtidig er de også de mest offentlige. Vi kler oss for oss selv, av de mest private grunner, men vi vet at samtidig formidler hvordan vi ser ut en fortelling til omverdenen. Kanskje det er derfor hvordan vi presenterer oss selv offentlig er uendelig interessant. Det er som å overhøre en hvisket samtale som er akkurat høy nok til å skjelne, men som er full av alle slags private beskjeder. Hvordan vi kler oss er delvis mystikk, delvis manifest. Vi komponerer oss selv hver dag, ser mot fortiden og fremtiden, lokker frem minner og forestiller oss inntrykk, fremkaller et bilde av oss selv friskt med hvert lag vi velger, og gleder oss over hvert av dem mens vi forteller vår historie på nytt.
Susan Orlean for Ulla Johnson